Barnerettsadvokat og fast forsvarer ved Ofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Executive master of management.

Søren Kierkegaard

Søren Kierkegaard om å være hjelper:

“At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske hen til et bestemt sted , først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der. Det er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver, som ikke kan det, han er selv en innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre. For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han, men dog først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjelper min merforståelse ham slett ikke.”

“Den lærer som er virkelig klok, tilbyr deg ikke sin egen kunnskap, med leder det til skattekisten i ditt eget hode.” (Kahil Gabran)

Min virksomhet

Jeg er fast forsvarer ved Ofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Som strafferettsadvokat arbeider jeg også som bistandsadvokat.

I tillegg til straffesaker arbeider jeg med barnerett, som særlig omhandler barnevern og barnefordeling, samt samværssaker, både i barnevernsaker og i foreldretvister.

Det er bare å ringe 922 41 690 eller send en SMS, så tar jeg kontakt. Eventuelt send meg epost til post@arejohnsen.no

Du finner meg i “gate 1”, Kongens gate 44-46, midt i Narvik sentrum, Folkets Hus, 3.etasje.

“Tillit og tilgjengelighet”

Forståelse er øyeblikkets subjektive opplevelse. En forforståelse for senere forståelse. Andre har sin forståelse. 

For Kierkegaard dreide eksistens seg mer om å strebe og være lidenskapelig, mens en annen eksistens filosof,  Jean-Paul Satre uttalte blant annet; “Mennesket er intet annet enn det det gjør seg til.

Det tenker jeg holder. Det er jo noe  frihet i det. Jeg mener at livet er hva du gjør det til, verken mer eller mindre. Ambisjoner eller ikke. Du er hva du gjør deg til. Det er eksistens og frihet slik jeg ser det for meg.  Å være fornøyd med tingenes tilstand. Ikke alltid strebe etter mer, slik Kierkegaard forfektet det.

Hvor er du? Hva vil du?​ Hvordan skal du nå målet?

Nyheter

Narvik den 12.april 2020

Høyesterett slår fast at omsorgsovertakelser må være i samsvar med kravet om “very exceptional circumstances” og kan dermed bare besluttes helt unntaksvis. Dette er gjeldende rett.

Hvordan skal vi forstå det? Er dette et nytt og skjerpet vilkår for omsorgsovertakelse? Er terskelen – minstestandarden hevet for omsorgovertakelse?

Høyesterett behandlet som kjent tre saker samtidig og med tre ulike avgjørelser samme dag, den 27.mars 2020. Noen uklarheter kan de ha skapt.

I den første avgjørelsen uttaler de blant annet; “Brudd på familiebånd kan bare skje helt unntaksvis (“very exceptional circumstances), og i den omtalte noten 96; “Ved omsorgsovertakelse innebærer dette at et inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven §4-12 må være i samsvar med kravet om “very exceptional circumstances”.

I neste sak, note 48 uttaler de “En omsorgsovertakelse innebærer ikke et absolutt brudd mellom barn og foreldre, men den medfører en betydelig svekkelse av familiemessige bånd. De viser altså til brudd og ikke absolutt brudd (eller betydelig svekkelse) i de to forskjellige avgjørelsene, men begge legger til grunn  “very exceptional circumstances som vilkår for omsorgsovertakelse.

Jeg tror ikke terskelen for omsorgsovertakelse er hevet. Minstestandarden “god nok” – forsvarlig omsorg har samme innhold som idag. Det er strenge vilkår for omsorgsovertakelse og det skal som alltid være siste utvei, og kan bare besluttes helt unntaksvis. Storkammer avgjørelsene har nok størst betydning i forhold til gjenforeningsgsmålet, når det kan oppgis, og saksbehandlingen, med henhold til beslutningsgrunnlag og begrunnelse, samt samværsfastsettelsen. Her har Høyesterett på en forbilledlig måte klarlagt hva som forventes av myndighetene.

Narvik den 10.april 2020

De nye Høyesterettsavgjørelsene ble akkurat så bra som jeg hadde håpet på.

De nye Høyesterettsavgjørelsene gir anvisning på endret kurs i norsk barnevernpraksis, og er veldig klargjørende. Som rettskilde er de overordnet alt.

Det er særlig målet om gjenforening og dens konsekvenser, herunder ved samværsfastsettelse som er opplysende. Og ikke minst vilkårene for å oppgi gjenforeningsmålet.

Gjenforeningsmålet kan bare oppgis når det foreligger spesielle og sterke grunner. Så lenge gjenforening er målet, skal samvær ikke bare sikre at barnet vet hvem foreldrene er, men også bevare muligheten for gjenforening. Dette stiller krav til samværenes hyppighet og kvalitet. De «standardiserte» samværene på 3-6 ganger i året tilhører rettshistorien. Basert på praksis fra EMD har norsk praksis tatt et for snevert utgangspunkt for vurderingen av samværets omfang. Den øvre grense er slik at samværets omfang ikke er «urimelig belastende» for barnet. Jeg tenker at det fremtidige utgangspunkt for samvær vil være månedlige samvær, hvor også varigheten på det enkelte samvær vil bli øket i forhold til dagens praksis.

Spesielle og sterke grunner må altså foreligge for at gjenforeningsmålet skal oppgis. Altså samme formuleringer som det i norsk rettspraksis har vært lagt til grunn for å nekte samvær eller å begrense til det 2-3 ganger i året.

Hva som ligger i «spesielle og sterke grunner» gir også Høyesterett anvisning på. Kan for det første oppgis der de biologiske foreldre er «særlig uegnet». For det andre der hvor tiltak kan «skade barnets helse og utvikling», og for det tredje, uten slike skadevirkninger, være utelukket når det har gått «betydelig tid siden omsorgsovertakelsen», slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. Svært strenge vilkår, og vil nok for fremtiden tilhøre unntakene i saker hvor omsorgsovertakelse finner sted.

Selvfølgelig mye skjønnsutøvelse som gjenstår, da enhver sak er unik, men norsk barnevern har fått større og tydeligere knagger å forankre sine vurderinger på. Og det er kommet noen nye.

Videre har Høyesterett også stillet krav til de prosessuelle rettsikkerhets garantier, med plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk beslutningsgrunnlag. Et viktig punkt er at dersom en av foreldrene gjør gjeldende at det har skjedd endringer av betydning for omsorgsevnen, må dette vurderes på et tilstrekkelig bredt og oppdatert grunnlag. Krav til begrunnelse er også en viktig rettsikkerhets garanti som Høyesterett har poengtert, særlig «hvis myndighetene har gitt opp målet om gjenforening av barn og foreldre, viser EMD-praksis at det gjelder et skjerpet krav til begrunnelse.» «I følge EMD må det fremgå uttrykkelig av begrunnelsen hvorfor gjenforening ikke er aktuelt. Her vil det blant annet vært av betydning å få frem hva barnevernet har gjort for å muliggjøre tilbakeføring.»

Det blir spennende å følge utviklingen ved den videre praktisering hos barneverntjenestene, fylkesnemndene og domstolene når vi snart kommer i gang igjen. Høyesterett har iallfall sagt sitt.